Vi skulle gjerne hatt et godt råd mot skriking. Vi har en liten gutt på snart 2 år som hyler og skriker (ikke gråt) alt han kan nesten hele tiden. Ute er det greit nok, men innendørs blir både barn og voksne veldig slitne av den høye lyden han produserer. Dette er en blid og aktiv liten gutt som det ellers er lett å like. Det kan være for å teste, men det virker ikke helt sånn heller. Hva kan vi gjøre for å få han til å slutte med dette? På forhånd: tusen takk for hjelpen.
Anne
Hei Anne!
Det første jeg ville gjort, er å sette i gang med systematisk observasjon (løpende protokoll) av denne gutten gjennom hele dagen og i flere dager. Du sier at ”ute er det greit nok”, mens jeg får inntrykk av at det er mye mer skriking når dere er inne. Forstår at dere føler det som om han skriker mer eller mindre hele tiden… Gjennom observasjon kan dere få dere noen positive overraskelser. Mitt håp er at dere gjennom dette materialet vil få øye på situasjoner og øyeblikk hvor han IKKE skriker. Det kan også hende dere får et bilde av hva som trigger skrikingen. Dermed kan dere GJØRE MER av det som oppleves som positivt for ham og UNNGÅ det som får ham til å skrike (så langt det lar seg gjøre). Med et så lite barn, tenker jeg at denne skrikingen er et språk og at han forsøker å si noe.
Samtidig må vi ta høyde for at det kan være noe så enkelt som en ”uvane”. Barnebarnet mitt er verdens blideste og mest omgjengelige. Men: Etter en lang sykdomsperiode skal jeg hilse og si at hun endret atferd. Hun hadde jo vært så dårlig med høy feber over lang tid og alle rundt henne hadde lystret hennes minste vink. Hun var blitt vel vant med at de voksne løp som strikk, hentet alt hun pekte på og smilte uansett. Dette var jo behagelig, så etter at hun var blitt frisk, fortsatte hun med klynking, peking og grining for å få det som hun ville. Du vet, ingen gir fra seg privilegier; de må TAS. Dermed hadde vi en temmelig tøff periode hvor vi rett og slett sa ”nei” og lot henne rase litt av og til. Selvfølgelig; vi forsøkte også å avlede og det fungerte ofte, men ikke alltid. For oss var det temmelig tydelig hva som foregikk, i din situasjon er det ikke nødvendigvis på samme måten.
Så: observer og se gjennom materialet dere får med fokus på:
- Når skriker han?
- Er det noen barn eller voksne han skriker mer sammen med enn andre?
- Er det noen situasjoner som gir mer skriking enn andre situasjoner?
- Virker det som om det er noe han vil oppnå eller noe han ønsker å unngå?
Med bakgrunn i det dere finner ut, håper jeg dere kan finne måter å møte denne gutten på som etter hvert eliminerer skrikingen. For øvrig: Hold ut for ting går over!
Lykke til!
Annlaug