Her om dagen satt jeg og leste med en seks år gammel gutt, og da vi leser at foreldrene til et barn er skilte, merker jeg at han blir tankefull. Jeg spør om han vet hva skilsmisse er (foreldrene hans er ikke skilt), han sier at "det er når man går fra hverandre". Jeg spør om noen av vennene hans har skilte foreldre. Han drar på det og sier at nei, det har de ikke, men "jeg tror mamma og pappa skal det". Han forklarer at de krangler så mye, og nå krangler de så mye at de ikke orker å krangle mer. Vi er litt stille sammen, og jeg kommer med et medfølende "hmm". Jeg sier at de fleste krangler en del, og at det ikke behøver å bety at man skal skilles. At hvis man er sliten og lei for noe er det dessverre ofte slik at det går utover den man er mest glad i. Det skjer noe rundt oss, og samtalen er plutselig over.
Jeg har selvsagt tenkt mye på dette i etterkant, og ønsker gjerne innspill om hva jeg skal gjøre videre? Bør jeg ta dette opp med foreldrene? Min første innskytelse er nettopp det, men samtidig tenker jeg at kanskje det kan være godt for gutten å ha noen å lufte tanker og bekymringer med, uten at det kommer videre? Jeg kjenner foreldreparet ganske godt, og de virker for meg til å ha et solid forhold. Samtidig har de litt ekstra stress i hverdagen nå, med intensiv periode på jobb for far og mamma som har lange dager alene med tre barn, den minste er bare et par måneder gammel.
Hva tenker du? Og har du eventuelt noen tips til gode barnebøker el. l som tar for seg temaet skilsmisse?
Marthe
!Svar
Hei, Marthe!
Ja, hva tenker jeg? For det første synes jeg det er avgjørende hvordan denne gutten virker i det daglige. Fungerer han godt eller virker det som om noe plager ham? Hvis det siste er tilfelle, kommer du ikke utenom en prat med foreldrene, men om du dermed skal styre samtalen direkte mot temaet skilsmisse, er jeg ikke sikker på. Tror ikke det finnes ett ”rett” svar her, så du må nok føle deg litt fram. Du sier du kjenner dem godt og kanskje føles det dermed naturlig for deg å nevne det han har sagt? Hvis ikke, ville jeg ventet litt. En åpen samtale vil uansett kunne gi deg informasjon om hva det kan være som eventuelt gjør ham nedstemt (hvis det stemmer).
Hvis situasjonen derimot er motsatt; at han fungerer godt og at denne kommentaren kom litt overraskende, ville jeg ventet og sett det litt an. Barn kan ofte gi uttrykk for at temaer som blir brakt på bane gjelder dem, uten at det nødvendigvis er tilfelle. Du virker som en reflektert person og jeg er overbevist om at du har de ressursene som skal til for å manøvrere varsomt i dette terrenget. Lykke til med det!
Når det gjelder litteratur: her er det to syn. Skal barn ”få tredd ned over ørene” dystre temaer som skilsmisse, død og sykdom i barnebøker? Eller bør man heller lese litteratur som hjelper dem til å forstå egne og andres følelser og handlinger uten at det nødvendigvis handler direkte om disse tingene? Jeg velger å ikke ta til orde for ett av disse synene, men tenker at det er vel verd å tenke gjennom.
Når det er sagt; jeg registrert at Eli Ryghs bok: Koppen med skår i - En bok om skilsmisse (Gyldendal, 2007) har fått gode kritikker. Har ikke lest den selv, men du kan jo sjekke den…
Annlaug