?Spørsmål
Jeg er en litt frustrert førskolelærer, som føler at jeg snart drukner i dårlig samvittighet, for å sette det litt på spissen.
Jeg prøver å møte alles (barn, foreldre, ledelse, kollegaer og ikke minst meg selv) sine forventninger så godt jeg kan. Tiden strekker ikke til og jeg går oftere og oftere hjem med en følelse av å mislykkes. Jeg skulle så gjerne snudd denne følelsen. Har du noen gode tips til meg?
Camilla
!Svar
Kjære Camilla!
Uten å gå i fella og bruke denne anledningen til å snakke utelukkende om meg selv, så har jeg lyst til å si: FOR en velkjent følelse! Jeg tror ikke du og jeg er de eneste (kvinnelige?) førskolelærere som har kjent på dette. I min situasjon dreide det seg mye om at jeg måtte ha kontroll på alt og dermed gjorde det meste selv (allestedsnærværende), satte meg altfor høye mål og var dårlig til å delegere, dermed ble det for mye i perioder.
Mine tips baserer seg utelukkende på min egen erfaring og jeg kan si med en gang: dette er ikke gjort over natten. Det handler om å finne ut hvor skoen trykker, sette seg realistiske mål, finne ut hvilke forventninger kollegaene dine har til deg, informere dem om i hvilken grad du kan innfri forventningene og formidle hva du forventer av dem. Og så: begynne å delegere!
Grunnen til at jeg skrev ”kvinnelige?” i parentes lenger oppe, er at jeg har inntrykk av at mannlige førskolelærere er mindre plaget av dårlig samvittighet enn oss kvinner. Hvorfor, vet jeg ikke. Erfaringen min er at menn er mer realistiske i forhold til hva som er mulig å få til, at de setter seg mål ut fra det, at de er mer klar over hva som er ”deres” oppgave og ikke minst: at de er flinkere til å delegere oppgaver som også andre kan utføre.
Aner ikke om dette kan hjelpe deg, Camilla, men: vi trenger førskolelærere med en sunn selvkritikk som samtidig evner å sette grenser for seg selv. Håper du finner ut av det og BLIR i barnehagen!
Lykke til!
Annlaug