Hvordan takler barn død?

?Spørsmål

Hei der

Hvor nærme kan man ta med barn inn i samtale om døden? Grunnen til at jeg spør er at vi har hatt et dødsfall i ansattegruppa. En barna ser daglig er gått bort, og jeg er usikker på hva barna skal få vite. På den ene siden lurer de jo på hvor det blir av "vennen" sin, samtidig vet jeg at det er noen som er veldig redde for døden. Jeg trenger noen råd her. Både på hvorvidt det er lurt å involvere barna, og evt. hvordan. 

Håper du kan kaste deg rundt å svare meg da dette nylig hendte.

Hilsen Ingvild

!Svar

Hei, Ingvild.

Her ”kaster jeg meg rundt” i full fart. Først: Rart at spørsmålet fra deg kom i dag. I går hentet jeg barnebarnet mitt i barnehagen og hadde en hyggelig prat med noen av barna i garderoben. Av en eller annen grunn begynte de å snakke om døden (tror det var i forbindelse med at jeg sa jeg var en GAMMEL dame). Slik gikk praten:

”Oldefaren min er død, men han var veldig gammel”
Jeg: ”Er det trist, synes du?
Hun: ”Ja, litt”
Et annet barn: ”Bestefar fikk kreft og døde”
Jeg: ”Han var veldig syk, var han det?”
Hun: ”Ja, så det var godt at han døde for nå har han ikke vondt mer”
Jeg: ”Det har du rett i, nå har han ikke vondt”
Et tredje barn: ”Storesøsteren min fikk kreft, men hun er ikke død”
Jeg: ”Hvor gammel er storesøsteren din, da?”
Hun: ”7 år, men hun fikk medisiner”
Jeg: ”Det var godt, for medisiner kan hjelpe når noen får kreft”

Alle barna nikker.

Et fjerde barn: ”Jeg liker pannekaker og pannekaker kan hjelpe når man er syk!”
Alle barna er enige i dette.

Barnebarnet mitt er stille på veien hjem. Vel hjemme sier hun:

 ”Farmor, du er litt gammel og du kan dø.”
Jeg: ”Ja, det kan jeg, men jeg tenker ikke så mye på det, Jeg tror ikke jeg skal dø riktig ennå.”
Hun: ”Men S (tidligere samboer) døde!”Jeg: ”
Ja, det gjorde han, men S var veldig syk han, vet du”
Hun: ”Men da ble du veldig trist for du savna ham så fælt”
Jeg: ”Ja, det har du rett i, jeg savna ham fælt”
Hun: ”Tenkte du ikke på at du hadde MEG, da?”
Jeg: ”Jo, vennen min, det gjorde jeg og vet du hva? Det hjalp veldig at jeg hadde deg!”
Hun: ”Men S måtte jo dø for I (nåværende samboer) kom og dere skulle være kjærester og han kunne ikke komme hvis S var her! Du kunne jo ikke ha to kjærester!”
Jeg: ”Det har du jammen rett i…”

Det var gårsdagens samtaler om død, pannekaker og kjærester. Skal på ingen måte påstå at mine svar var pedagogisk ”korrekte”, men jeg tror kanskje jeg klarte å ”være der barna var”, altså ”ligge på” og la barna ta styringa.

Jeg tror det er viktig med denne type samtaler både når noe konkret har skjedd (slik du beskriver) og ellers. Mange kommuner (og barnehager) har utarbeidet planer for hvordan de skal håndtere tap og sorg som berører barna i barnehagen, noe jeg anbefaler alle å gjøre.

I linken under finner du mer om dette temaet. Håper noe av det kan være til hjelp.

http://www.regjeringen.no/upload/kilde/bfd/bro/2002/0007/ddd/pdfv/170252-smbarnss.pdf

Lykke til!

Annlaug