LEDER: For en tid tilbake så familien og jeg etter en større leilighet. Sønnen på to år ventet en liten søster, og 40 kvadrat på Tøyen i Oslo begynte å kjennes i minste laget. Rekkehuset vi kikket på hadde stått tomt en stund og var derfor strippet for alt. Jeg rev ned vegger og satte opp nye, slipte gulv og så for mitt indre hvordan vårt nye hjem skulle kunne bli. Sønnen på to var for en gangs skyld stille, og vi gikk hånd i hånd fra rom til rom. Plutselig hørte jeg ham si:
– Pappa. Hvor er lekene?
Denne lille og morsomme kommentaren har jeg tenkt mye på siden. Et helt tomt hus, og en to-åring lurer ikke på hvor sofaen eller TV-en er, eller bildene på veggen og hvorfor det ikke finnes komfyr å lage mat på – men lekene? Hvor er de?
Kommentaren er morsom, men også beskrivende for hva som rører seg i et barns hode. Hva er viktig og hva er uvesentlig? Hans verden består stort sett av hva som er viktig for ham og ikke mye mer.