Illsint 4-åring

?Spørsmål

Hei Annlaug
Jeg har en 4 og et halvt - åring i barnehagen som er en søt, smart og på alle måter velfungerende gutt. Han er LANGT over gjennomsnitt reflektert for sin alder. Han snakker som en skolegutt og han er omsorgsfull mot de minste. Han er VELDIG åpen og "blottlagt". På nesten alle måter en drømmegutt,
men...

Han blir SINT!! Så sint at det nesten er skremmende. Jeg aner ikke hvor dette sinnet kommer fra og foreldrene er også frustrerte. Jeg vet at familien sliter litt med de samme tingene hjemme, men ikke i så stor grad som i barnehagen. Han kan slå seg helt vrang, spytte og slå voksne. Lugge og klore. F eks når barna skal kle på seg og sokken kommer feil på kan det bare velte helt for ham.

Foreldrene aner ikke hvor dette kommer fra, og det gjør ikke jeg heller. Jeg har merket meg at han har veldig vanskelig for å sitte i ro. Samling, måltider ol er vanskelig og vi lar ham slippe å sitte stille så lenge. Det har hjulpet noe, men bare noe. Sinnet har holdt på et par måneder. Det har bygget seg gradvis opp fra i høst.

Aner du om slikt er en periode, eller om det er noe unormalt? (Han har ikke ADHD, og det er ok for foreldrene at jeg skriver dette)

Håper på noen gode råd og tips.
Veslemøy

!Svar

Hei Veslemøy!

Innlegget ditt vekket til live gamle minner. Du beskriver rett og slett flere av de barna jeg har møtt opp gjennom årene! Dette kan kanskje fortelle oss noe om at denne type atferd ikke er så ”ekstrem”, og det i seg selv kan muligens være en liten trøst.

Aner ikke hvor det kommer fra, sier du. Nei; ofte er det på den måten. Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg tillater meg å si det igjen: observer! Systematisk og over tid. Kanskje kan dere da få øye på noe dere ikke har sett før og få ny kunnskap om hva det er som trigger ham og når han fungerer
best. I så fall har dere gode verktøy som kan hjelpe dere.

Den ene foranledningen du beskriver (sokken kommer på feil) kan kanskje peke mot et eller annet i retning av at han ønsker å klare selv (være ”flink”) og at dette er veldig viktig for ham. Når det så går skeis, blir han tilsvarende frustrert. Det positive jeg ser, er at han tydeligvis er trygg nok til å tørre å vise følelsene sine, også i barnehagen. Det er også positivt at foreldrene ser barnet sitt på samme måten som dere. Dette gjør det enklere å arbeide i fellesskap for å ivareta ham på best mulig måte.

Om jeg tror det er en periode? Absolutt! Ting går som regel over, er min erfaring. Ingen ting av det du forteller virker ”unormalt” slik jeg ser det. Men: Jeg kan ikke vite dette med sikkerhet. Det blir selvfølgelig viktig å følge ham tett og hvis ting forverrer seg eller vedvarer, så ville jeg nok vurdert ting annerledes.

Foreløpig tenker jeg at han trenger det alle barn trenger: forutsigbare voksne som *ser* og er til stede med hele seg, bli anerkjent og bekreftet, bli gitt utfordringer, et trygt miljø, bli stoppet når det trengs og
selvfølgelig: kjenne seg elsket …

Lykke til!

Annlaug

Comments

[Veslemøy]

Takk for gode råd.