TEMA: STØRRELSE - leder

Jeg har vokst opp i en liten bygd på senja. det var én barnehage der. den var åpen fra 08–14. Vi var til sammen 15 barn som gikk i barnehagen.

Det var få biler der, så når barnehagen stengte gikk vi hjem alene, om vi ikke ble hentet, eller vi ble med hverandre hjem. Barnehagen holdt til på scenen bak sceneteppet på folkets hus og i helgene ble folkets hus brukt av folket, til det folket fant det naturlig å bruke huset til. Kulturelle aktiviteter og ikke fult så kulturelle aktiviteter. så hver mandag morgen gikk de fire damene som jobbet i barnehagen en runde ute og inne for å rydde vekk ølflasker, sigarettsneiper og annet vi barn helst ikke skulle ha i oss. Jeg vet dette så godt fordi min mor jobbet i denne barnehagen.

Dette var på slutten av 70–tallet. Man kan si hva man vil om ølflaskene og sneipene, og det burde man nok ha gjort, men stedet var lite og trygt, med mindre men løp fort mot nord-øst (der sceneteppet var) for da datt man ned fra scenen og slo seg.

Så nå over 30 år senere når jeg ser barnehager med nesten 1000 barn bli bygget har jeg en innebygget rygg- margsrefleks av en stemme som nærmest skriker «NEI, hvor blir trygg- heten av»? Men det er lett å roman- tisere fortiden og egen oppvekst og tenke at fordi jeg hadde det bra, er tryggheten bak sceneteppet noe alle bør oppleve for å bli hele og glade mennesker. det er i grunnen ganske egosentrisk, for jeg tenker ikke; «hvor blir ølskvettene og sigarettsneipene av?». de har jeg glemt.

I min barndoms barnehage ble sneipene plukket opp og kommunen ble aldri konfrontert med problemet. de som jobbet i barnehagen fryktet rett og slett at den ville bli lagt ned om de klaget over alt rotet etter festene. det var nemlig ikke noe alternativt lokale ledig, og festene måtte man jo ha. I dag opplever vi et stort fokus på barnehage.

I denne utgaven av 0-6 MAGASINET besøker kunnskapsministeren Mor Go’hjertas barnehage. det ville neppe skjedd i min barndoms barnehage.