Vil ikke i barnehagen
fredag, mars 11, 2011 at 8:46AM ?Spørsmål
Jeg har en gutt som nekter å gå i barnehagen. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men han nekter. Barna virker hyggelige, jeg vet de har hatt litt problemer der tidligere med en del store bråkmakere, men det skal være løst nå. Men min gutt nekter. De voksne er hyggelige og han blir tatt imot på en åpen måte, men han nekter. Det er så ille at jeg rett og slett ikke får ham i barnehagen. Han skriker så mye at det rett og slett ikke går an å gå fra ham.
Jeg har snakket med de ansatte om det. De sier han er nedstemt lenge etter at jeg går og de er ganske rådville selv. Har du vært borte i noe slikt før?
Rita
!Svar
Ja, jeg har vært borti ”noe slikt” før og her kommer en solskinnshistorie:
For mange år siden startet jeg å arbeide i en ny barnehage midt i året pga flytting. Jeg la raskt merke til ei jente på 3 år som gråt mye og holdt seg for seg selv (la oss kalle henne Hanne). Personalet kunne fortelle meg at hun hadde begynt i barnehagen om høsten, men i motsetning til de andre barna, hadde hun aldri slått seg til ro. De sa de hadde ”prøvd alt” og hadde mer eller mindre gitt opp. Hanne startet å gråte idet hun kom om morgenen, hun ville ikke være i barnehagen og hun gråt seg mer eller mindre gjennom dagene. Foreldrene var klar over situasjonen, men de hadde ikke noe valg. De måtte på jobb. Jeg fikk inntrykk av at både de og personalet hadde landet på at dette ville ”gå over” før eller siden.
For meg var ikke det bra nok. Hanne hadde det vondt og hadde hatt det lenge. Noe måtte gjøres. Jeg hadde flere samtaler med foreldrene og sammen ble vi enige om kontakte PP-tjenesten for å få hjelp. Som sagt, så gjort.
I det første møtet med PP-tjenesten ble vi bedt om å observere Hanne i 2 uker og ha fokus på: Når gråter hun? Når gråter hun ikke?
Vi noterte hver eneste tåre, hvor lenge gråten varte, hva slags situasjon den oppsto i osv. Allerede mens vi holdt på med dette, fikk vi øye på noe viktig. Personalet hadde ”følt” at Hanne gråt hele tiden. Det stemte ikke. Hun gråt ikke i samlingsstund, tvert imot. Hun deltok med iver. Hun gråt ikke under planlagte aktiviteter, styrt av voksne. Mønsteret var at hun gråt i alle situasjoner som ikke var godt forberedt, i alle nye situasjoner om hun ikke hadde en voksen å holde i hånden og ikke minst: under frileken ute og inne.
Etter 2 uker tok vi observasjonene våre med og hadde nytt møte med PP- tjenesten. Vi fikk beskjed om å gjøre noen grep. Dette ble gjort:
En voksen (la oss kalle henne Marit) fikk ansvar for å følge Hanne tett i en periode framover. Dermed måtte vi endre litt på vaktene våre, slik at Marit ”fulgte” Hannes oppholdstid i barnehagen. Før vi startet med dette, hadde jeg en samtale med foreldrene og Hanne (egentlig mest med Hanne). Jeg fortalte henne hva vi kom til å gjøre og hvorfor. Jeg var åpen på at det handlet om at vi så at hun ikke hadde det bra og at vi ønsket at hun skulle få det bedre. Hun fikk beskjed om at Marit kom til å møte henne hver morgen og at de to skulle være sammen hele dagen.
Så satte vi i gang. Marit var på plass hver morgen. Hun satt sammen med Hanne under frokosten og hadde oppmerksomheten rettet mot henne. Etterpå gikk de to av gårde for å leke. Bare de to. Gjennom hele dagen var Marit ”vendt mot” Hanne. Hun ble sett. Hun ble ivaretatt. Hun ble trygg.
Før det var gått en uke, var det slutt på gråten. Innen det var gått 2 uker, var Hanne i lek med andre barn med støtte fra Marit. I løpet av den tredje uka klarte hun å forlate Marit for lengre og lengre perioder, også i situasjoner hun hadde grått i tidligere. Og snipp, snapp snute…
Du sier ikke alderen på gutten din og jeg vet ikke stort om ham. Det kan være flere årsaker til at han ikke vil gå i barnehagen og det er slett ikke sikkert at situasjonen kan løses like enkelt som i min historie. Men: systematisk observasjon vil så å si alltid gi oss nyttig informasjon og ikke så rent sjelden: noen overraskelser. Dermed tenker jeg at det kan være et lurt sted å begynne.
Jeg vil også understreke at foreldre som føler behov, selvfølgelig kan be om hjelp utenfra, f. eks fra PP- tjenesten. Lykke til!
Annlaug
Reader Comments (1)
Jeg tror også veldig på å gi et barn ekstra oppmerksomhet i perioder. Har hatt mye god erfaring med det :-) Det behøver - som du skriver - ikke være noe veldig spesielt, men kanskje bare "en periode" i barnets liv hvor "vanlige" ting oppleves litt for uoverkommelig.
Om ikke avdelingen har anledning til å avse en voksen hele dagen, hjelper det mye om alle de voksne har et ekstra godt øye og hjertet for dette (kan noen ganger være flere!) barnet gjennom dagen.
Jeg har også erfaring med at etter 2 - 4 uker har barnet det mye bedre, og allerede etter første samtale med barnet ser man at det føler seg tryggere fordi det har fått ekstra forsikring om at noen ser det :)
Jeg hørte om en barnehage som lagde seg et hjerte til å ha rundt håndleddet. Slik kunne de voksne dele på hvem som hadde ansvaret for "hjertebarnet" igjennom dagen - den som hadde håndleddshjertet - og barnet så det selv!
(http://alvensfagblogg.blogspot.com/2010/10/hvorfor-grater-jeppe.html)
Hilsen Kari Anna