Samvittighet

?Spørsmål

Jeg er en litt frustrert førskolelærer, som føler at jeg snart drukner i dårlig samvittighet, for å sette det litt på spissen.
Jeg prøver å møte alles (barn, foreldre, ledelse, kollegaer og ikke minst meg selv) sine forventninger så godt jeg kan. Tiden strekker ikke til og jeg går oftere og oftere hjem med en følelse av å mislykkes. Jeg skulle så gjerne snudd denne følelsen. Har du noen gode tips til meg?

Camilla 

!Svar

Kjære Camilla!

Uten å gå i fella og bruke denne anledningen til å snakke utelukkende om meg selv, så har jeg lyst til å si: FOR en velkjent følelse! Jeg tror ikke du og jeg er de eneste (kvinnelige?) førskolelærere som har kjent på dette. I min situasjon dreide det seg mye om at jeg måtte ha kontroll på alt og dermed gjorde det meste selv (allestedsnærværende), satte meg altfor høye mål og var dårlig til å delegere, dermed ble det for mye i perioder.

Mine tips baserer seg utelukkende på min egen erfaring og jeg kan si med en gang: dette er ikke gjort over natten. Det handler om å finne ut hvor skoen trykker, sette seg realistiske mål, finne ut hvilke forventninger kollegaene dine har til deg, informere dem om i hvilken grad du kan innfri forventningene og formidle hva du forventer av dem. Og så: begynne å delegere!

Grunnen til at jeg skrev ”kvinnelige?” i parentes lenger oppe, er at jeg har inntrykk av at mannlige førskolelærere er mindre plaget av dårlig samvittighet enn oss kvinner. Hvorfor, vet jeg ikke. Erfaringen min er at menn er mer realistiske i forhold til hva som er mulig å få til, at de setter seg mål ut fra det, at de er mer klar over hva som er ”deres” oppgave og ikke minst: at de er flinkere til å delegere oppgaver som også andre kan utføre.

Aner ikke om dette kan hjelpe deg, Camilla, men: vi trenger førskolelærere med en sunn selvkritikk som samtidig evner å sette grenser for seg selv. Håper du finner ut av det og BLIR i barnehagen!

Lykke til!

Annlaug

Comments

[Per Berg]

Hei! Dårlig samvitighet og følelsen av og ikke strekke til har også jeg som mann kjent ofte på, selv om jeg er mann. Jeg har jobbet mange år som pedagogisk leder i barnehage, men enda flere år som avdelingsleder i helsesektoren. Forskjellen er stor på de to forskjellige sektorene mht kultur og organisering. Vår ubundet tid, tror jeg, er noe av roten til problemet. I helsesektoren hadde vi ikke ubundet tid. Der var det aksept for at jeg måtte gjøre mine "lederoppgaver" innenfor arbeidstiden, eller på overtid. Akseptert av ledelse og kolleger. I bhg må du gjøre alt i ubundettiden ellers går det utover ungene. Ikke aksept fra kolleger at du trekker deg ut med andre ord.
Delegering og ha troen på sine medarbeidere er også et viktig moment i denne sammenhengen. Tørre å gi slipp på kontroll. Når jeg startet som pedagogisk leder hadde jeg medarbeidersamtale med alle mine medarbeidere. Der snakket vi om forventninger til hverandre. Medarbeiderne fikk snakke om hva de liker og gjøre i jobben og hva de ikke liker å gjøre i jobben. Ting de har lyst til å drive mer med. Hobbyer, interesser etc. på denne måten ble vi godt kjent med hverandre. Jeg gjorde det også klart at de hadde frihet under ansvar til å tenke selv, ta iniativ og ikke spørre meg om de fikk lov til alt mulig. Jeg forventet at jeg hadde å gjøre med ansvarlige, voksne mennesker som jobbet selvstendig. Dette har gjort at alle jeg har jobbet med har fungert på en utmerket måte. Dårlig samvitighet, ja, vi rekker jo ikke over alt.
MVH
Per