17. MAI-KAKER

17. Mai er tid for søte saker som  smaker. Sjekk 0-6´ deilige 178. Mai-muffins

Du trenger:
Muffins Filadelfiaost Melis Konditorfarge Kakestrøssel Marengs (pikekyss)
Bak muffins etter oppskrift. Bland filadelfiaost og melis med miksmaster til en god tykk krem. Fordelen med denne glasuren er at den smaker godt og at den ikke renner.
Ha i konditorfarge. Pynt med marengs og strøssel. og marengs (pikekyss).

GOD 17. MAI!

TEMA: STØRRELSE - leder

Jeg har vokst opp i en liten bygd på senja. det var én barnehage der. den var åpen fra 08–14. Vi var til sammen 15 barn som gikk i barnehagen.

Det var få biler der, så når barnehagen stengte gikk vi hjem alene, om vi ikke ble hentet, eller vi ble med hverandre hjem. Barnehagen holdt til på scenen bak sceneteppet på folkets hus og i helgene ble folkets hus brukt av folket, til det folket fant det naturlig å bruke huset til. Kulturelle aktiviteter og ikke fult så kulturelle aktiviteter. så hver mandag morgen gikk de fire damene som jobbet i barnehagen en runde ute og inne for å rydde vekk ølflasker, sigarettsneiper og annet vi barn helst ikke skulle ha i oss. Jeg vet dette så godt fordi min mor jobbet i denne barnehagen.

Dette var på slutten av 70–tallet. Man kan si hva man vil om ølflaskene og sneipene, og det burde man nok ha gjort, men stedet var lite og trygt, med mindre men løp fort mot nord-øst (der sceneteppet var) for da datt man ned fra scenen og slo seg.

Så nå over 30 år senere når jeg ser barnehager med nesten 1000 barn bli bygget har jeg en innebygget rygg- margsrefleks av en stemme som nærmest skriker «NEI, hvor blir trygg- heten av»? Men det er lett å roman- tisere fortiden og egen oppvekst og tenke at fordi jeg hadde det bra, er tryggheten bak sceneteppet noe alle bør oppleve for å bli hele og glade mennesker. det er i grunnen ganske egosentrisk, for jeg tenker ikke; «hvor blir ølskvettene og sigarettsneipene av?». de har jeg glemt.

I min barndoms barnehage ble sneipene plukket opp og kommunen ble aldri konfrontert med problemet. de som jobbet i barnehagen fryktet rett og slett at den ville bli lagt ned om de klaget over alt rotet etter festene. det var nemlig ikke noe alternativt lokale ledig, og festene måtte man jo ha. I dag opplever vi et stort fokus på barnehage.

I denne utgaven av 0-6 MAGASINET besøker kunnskapsministeren Mor Go’hjertas barnehage. det ville neppe skjedd i min barndoms barnehage.

TEMA: TRADISJON

Jeg var nylig på julegrantenning med alle barna og voksne i nabolaget. Det er pepperkaker, et stort flott juletre, gløgg til barna, en annen gløgg til de voksne, sanger og felles snurring rundt treet. En årlig begivenhet vi alle setter pris på. En tradisjon.

Jeg bor i et område med ganske mange relativt nye rekkehus. Et homogent nabolag. De aller fleste er rundt 35 og har to barn. Det første året vi hadde denne felles begivenheten var det varmt og vi sang mange julesanger og drakk mange kopper gløgg.

Da vi kom til den tradisjonelle «Så gjør vi så» og omtrent onsdag. «Så gjør vi så når vi struller....ehh opp vårt tøy....», fungerte det dårlig. Ingen husket egentlig i hvilken rekkefølge alt kom. Skulle vi rulle eller stryke tøyet på onsdag? Ruller man tøy? Presser man det ikke? Vi husket sånn noenlunde at det begynte med at vi vasker vårt tøy og sluttet med at vi går til kirken, eller hjem fra kirken, men det imellom med skylling, stryking, rulling og pressing av tøy og vasking av gulv, det var det ingen som husket og sangen ble en grøtet miks.

Det ble mye latter, og nå hadde vi altså nylig denne tradisjonsrike julegrantenningen igjen for fjerde gang. Det var 14 minusgrader og det blåste. Alle hadde det travelt med å komme seg hjem og inn i varman. Vi helte oss gløgg i en en slurk, tente grana og tok en sang rundt treet før alle var blåfrosne.

Og av alle julesanger, hvilken valgte vi ubestridt? Jo naturligvis, den ingen egentlig kan «Så gjør vi så» for nå har altså det blitt en tradisjon. Og stakkars den som synger den riktig, for tradisjoner tuller du ikke med.

God Jul!

TEMA: ESTETIKK - leder

JEG BOR I OSLO Jeg har ganske lenge bodd nære Munch-museet. Jeg er litt over gjennomsnitt interessert i kunst, og jeg innså at jeg ikke hadde besøkt Munch-museet siden før Skrik og Madonne ble stjålet, da min sønn på da 4 år kom hjem fra barnehagen og fortalte at han hadde besøkt nettopp Munch-museet.

Noen uker senere hadde vi besøk fra utlandet og vi tok dem med til dit. Sønnen var med og han fortalte om et bilde han hadde sett med barnehagen en måneds tid tidligere. Han beskrev det nøye og vi gikk gjennom museet og lette, men fant ikke bildet. Til slutt grep vi tak i en vakt og jeg spurte hvor bildet var.

Sønnen på 4 forklarte vakten i detalj hvordan bildet så ut. Hun forsto med det samme hvilket bilde han mente og fortalte at nettopp dette maleriet hadde de satt på magasinet i kjelleren for litt siden for å erstatte det med et annet bilde. Jeg var redusert til passiv tilskuer til en debatt om Edvard Munch mellom en gutt på 4 og en museumsvakt.
Jeg aner ikke hvildet bilde det var snakk om og vet det enda ikke. Konklusjon: Form, farger og historier, ja estetikk, kan gjøre sterkt intrykk.

Hva er pent og hva er ikke pent kan man diskutere i det vide og det brede og neppe noen gang bli enige. Heldigvis, ellers ville det meste blitt ganske kjedelig, men jeg tror alle kan enes om at det er fokuset på hvordan vi har det rundt oss som er vesentlig, og at fraværet av fokus er sørgelig.

Jeg mener barnehagen først og fremst skal være en arena som fremmer lek, læring, trivsel og opplevelser. Alt dette henger sammen, og jeg mener bestemt denne arenaen fungerer best om man har litt fokus på omgivelsenes utforming og farger. Det trenger ikke koste mye å ha det pent rundt seg og med det som utgangspunkt kan man få mye trivsel for lite penger.

Riktig God Høst!

Opplevelse Leder 0-6 MAGASINET

Det er knapt mulig å sette ord på hvor viktig opplevelse er for all utvikling. Vi lærer hverandre å kjenne gjennom felles opplevelse, og vi lærer oss selv å kjenne gjennom opplevelse. Nylig fikk jeg en morsom tankevekker. Min nevø på tre år våknet en natt på ei hytte i fjellet. Det var bekmørkt og han ble redd. «Jeg finner ikke meg,» utbrøt han. Han opplevde at han var borte og fikk kort og godt panikk helt til han forstod at det bare var fordi det var mørkt.

Vi husker alle den dagen vi lærte å sykle. Opplevelsen av mestring og å ha knekket en kode setter dype og viktige spor, og det danner grunnlag for et nødvendig og solid selvbilde.

Man må vite hva det er å kjede seg for å ha det morsomt, og man må feile for å lykkes. Barn gir ikke opp. De prøver og de prøver til de klarer, de ramler over ballen 100 ganger før de til slutt setter den i mål, og de detter ned fra diverse grener før de til slutt når toppen av et tre. De utfordrer stadig egne grenser, ofte til voksnes frustrasjon. Men det er nødvendig.

Mitt rikeste år i barnehage var det første etter at jeg ble førskolelærer. Vi lagde taubane i trærne og vi pusset opp den gamle båten som hadde stått ute ved sandkassa i 15 år. Vi tettet alle hull mer eller mindre og den lille prammen fikk seil. Puljevis seilte vi ut til små øyer på Hurumlandet. Det var ingen sosiale problemer. Ingen ertet hverandre og alle var med. Sett i ettertid aner jeg ikke hvordan vi fikk lov til å holde på slik og jeg priser meg lykkelig over at ingen skadet seg. Samtidig er jeg overbevist om at det høye aktivitets- og opplevelsesnivået var en viktig årsak til det totale fraværet av sosiale problemer. Barnehagen er en felles arena for opplevelser. Gjennom aktiviteter dannes samhørighet og man legger en enormt viktig grunnstein for barnas selvbilde. Det er viktig at man er klar over det og bruker denne store og viktige innflytelsen i positiv forstand.

La alle barna oppleve følelsen av å mestre.

God vår!